Åge Midtgård

Når bandnavn ble diskutert i begynnelsen, foreslo Åge ordet Søyr. Hans forklaring på ordet var følgende:

"Når kjerringa og kaillen har logge å jukka i lang tid, og så slær opp dyna, stig søyret imot dæ".

Ove Stokstad

Ove Stokstad (1939-2018) spilte klarinett og sopran-, tenor- og barytonsaksofon i det første Søyr-bandet (1976-79). I tillegg til hans karriere som jazzmusiker var han en anerkjent grafiker. Hans grafiske arbeieder var ofte inspirert av musikk.

I 2018 skrev Tommy Olsson, Klassekampens kunstkritiker:

"Ove Stokstads egen produksjon var, og forblir, en særegen, distinkt og øyeblikkelig gjenkjennelig affære. En nesten introvert, forunderlig strikt og nøktern form for abstraksjon, basert i en kolorisme man oftere finner i maleri enn i grafikk, der linjer og nøyaktige former passerer fargeflater. Et billedunivers det er enklest å orientere seg i hvis man tar med i beregningen at han i like høy grad som han var grafiker, var en distinkt jazzmusiker med saksofonen som fremste våpen. Selv om jeg ikke visste dette, ville det vært nærliggende å gripe etter musikaliteten i verkene som en hovedsak, og det åpne rom for improvisasjon der disse tingene sammenfaller."

Nils Tro

70-tallet var en glansperiode for studentmiljøet i Trondheim, med blant annet åpning av «Samfundet» for humanistene, etter en fortid med «bare» ingeniører. Og musikkstudiene ble supplert med egen Jazzlinje.

Som ingeniørstudent ved NTH (nå NTNU) fikk jeg raskt innpass på «Musikerlåfte» og en plass i Bodega Band – som på den tiden var en lett blanding av glade amatører og musikkstudenter. (Det hører med til historien at min bror, Jan Tro, ledet bandet en tid!)

Dilemmaet for en musikkglad elektrostudent med faglige ambisjoner, var å få tilstrekkelig tid til øving. (Charlie Parker sies å ha 10 000 øvingstimer bak seg da han omsider ble godtatt i jam-sammenheng). Flere ingeniørstudenter studerte etter hvert også musikk, og musikkmiljøet på «Musikerlåfte» ble mer profesjonalisert. (Ref. Per Gamre, Per Husby, Jan Tro m flere).

Da jeg i 1976 fikk tilbudet om å delta i Søyr, var jeg selvsagt positiv, men litt bekymret for mulighetene til å følge opp. Søyr var jo et Konsept-band til utprøving av kreative ideer med utgangspunkt i tradisjonsmusikk. Besetningen i perioden 79- til 81- var 13 personer (+/-). Morten Thomte treffer svært godt der han skriver:

«Det var en underlig flokk som utgjorde «tidlige Søyr». Medlemmene dyrket en særlig blanding av struktur og kaos. De fleste låtene og arrangementene virket mest som påskudd til kollektive improvisasjoner som nesten ikke kunne komme fort nok i gang eller vare lenge nok. Til slutt var det kanskje bare et fragment igjen av det originale tema».

Den visuelle regien ble på tilsvarende måte utfordret, og åpningssekvensen der vi entret scenen på utradisjonelt vis (spillende mens vi kom gående fra skogen, klatrende gjennom vindu eller slentrende gjennom konsertlokalet), ble etter hvert en slags signatur.

En introvert ingeniør i samspill med utadvendte, kreative personligheter ble naturlig nok utfordrende. Men det gikk svært bra, og jeg fikk mange fine år der jeg ble kjent med spennende personligheter. En stor takk til dere alle, og spesielt til Torgrim! 

Da Søyr ble reorganisert høsten -81, passet det for meg å slutte, og jeg tok fatt på en ny fase i livet. De neste 20 årene ble viet arbeid i internasjonale selskaper (Tomra, ABB og Telenor), med flere utenlandsopphold.

Til sist en liten historie fra år 2000, da jeg var teknologi-sekretær ved Den Norske Ambassade i Tokyo, Japan. Ambassaden skulle i samarbeid med UD utvikle et program for Kongeparets besøk våren 2001. Av en eller annen grunn fikk jeg i oppdrag å dra til Nagoya for å vurdere en konsert med Brazz Brothers i samspill med det berømte, japanske trommeensemblet Shidara. Jeg skrev etterpå en anbefaling der jeg foreslo et litt redusert format (for bedre tilpasning til festsalen i Tokyo), men for øvrig mente jeg at dette var noe våre kongelige ville sette pris på. (Minner om hva Brazz Brothers sier om seg selv: Brazz Brothers er en kollektiv tilstand mer enn det er et band – med klangsult og rytmetørst – i slekt med Søyr altså!) 

Som kjent ble konsert med Brazz Brothers og Shidara en del av programmet for Sonja og Harald i mars 2001. Jeg har ennå en mistanke om at det var min fortid som musiker med fartstid i Søyr som gjorde at ambassadøren gav meg dette oppdraget. Det var definitivt ikke min PhD i teleteknologi!

Per Gamre

Jeg fikk mange spennende jobber som trombonist i Trondhjem på 70-tallet. Mest tid gikk med i Bodega Band og som orkesterleder på Trøndelag teater, særlig på barneteateret. Da Torgrim dukket opp og lette etter folk til prosjektet om «Folkemusikk fra Østerdalen» fikk jeg sjansen. Det ble en stor opplevelse med mange av de beste musikerne i landet.

Vi var en gjeng på Musikerloftet som egentlig hadde tenkt å bli ingeniører, men vi endte opp med å ta musikk grunnfag og jobbe mye med musikkgrupper. Da jeg (endelig) ble siv.ing. høsten 1976, var det ikke så farlig at jobbmarkedet var anstrengt. Vi hadde jo musikerloftet, teateret og Torgrims entusiastiske band.

​Sommeren 1977 var Søyr-sommeren. Vi spilte på mange klubber i Norge, på nattjazzen i Bergen, i Harstad, på Kongsbergfestivalen,i Molde og ikke minst på Elverum. Der kom spellemenn fra Østerdalen for å høre hva vi hadde gjort med hallingene, slåttene og bånsullene deres. Da vi entret scenen fra hver vår kant i skogen rundt med vår kulokk var publikum med oss. Det var stort.

Men, vi skulle ikke alle leve av dette og ende opp med buddystatuetter. På vei til en jobb på Nesodden forklarte jeg Torgrim og noen andre (vi satt ofte trangt i små biler) at jeg hadde fått jobb i Stavanger «i oljå». Det var jo det jeg hadde skrevet diplom om og bestått. Da kom det tørt fra Tore Engstrøm: «Ja-ja, Per har fått jobb på en bensinstasjon i Stavanger, men han kommer nok tuslende tilbake etter et halvt år». Vi hadde stipend og greier, så jeg fortsatte å jobbe med Søyr og på Rogaland Teater til dattera vår ble født i mars 1978. Så gikk musikken fra jobb til hobby og jobb og familie ble hovedjobb.

Jeg tok med meg erfaringen fra musikken inn i jobben min og hverdagen min. Det prosjektet jeg skrev diplom om, var Statfjord som ble Norges største inntektskilde fra oljeindustrien. Etter 43 år, gikk jeg av i sommer etter at Doggerbankprosjektet ble vedtatt utbygd. Det blir verdens største vindpark på havet og vil gi strøm til 4 millioner husstander i UK. I mellomtiden har jeg jobbet med energiprosjekter i alle verdensdeler og bodd mye av tiden i andre land med andre kulturer enn vår. Jeg har savnet musikergjengen fra Søyr og Trondhjem, men har hatt et spennende liv allikevel. Buddyen unner jeg de som satser og forsaker og dyrker jazzen helt ut. Jeg gleder meg over hva dere gir oss. Så får noen av oss leve av og for andre profesjoner. Det jeg vet, er at jeg hadde ikke vært den samme mann, industrileder eller bestefar, uten erfaringen fra Søyr. 

Takk fra Per Gamre, Trombone i Søyr 1.0, Januar 2021


Bjørn Alterhaug

Første gang jeg hørte om Torgrim var som trommeslager i Jan Garbareks kvartett som vant NM i amatørjazz 1962. Senere på 1960-tallet, da jeg var i Garden i Oslo, fikk jeg anledning til å spille med han. «Grooven» mellom bass og trommer kjentes helt riktig, en kraft, «timing» og personlig kjemi som jeg tror bidro til et livslangt vennskap.

På tidlig 1970-tall spilte vi en del sammen, bla med en kvintett i 1974 bestående av Knut Riisnæs, Lars Martin Thomassen, Erling Aksdal, Torgrim og meg. Alle var med i det bandet som ble satt sammen for innspillingen av LP-en «Østerdalsmusikk» i 1975, men da med Torgrim på trompet.

Søyr ble startet i Trondheim 1976 av Torgrim. At Søyr startet her, kunne vel ikke ha skjedd på et mer egnet sted. Byen sydet av jazzenergi, med Studentersamfundet som et viktig sentrum, hvor Musikerloftet ble et viktig sted for utprøvende musikalske eksperimenter. Torgrim sto der i spissen for innspill og utprøving av ulike musikalske ideer som kom fra alle: Ove Stokstad, Lars Martin Thomassen, Morten Lassem, John Pål Inderberg, Tore Engstrøm, Nils Tro, Carl Haakon Waadeland og meg. Det som skjedde der: deling av erfaring, kunnskap og vennskap kan nærmest beskrives som en biotop: … «et sted hvor levende organismer (med høyst ulike meninger) holder til.» Alle skisser og forslag ble prøvd ut og diskutert – en lang prosess - hvor jeg tror mange av oss fikk et åpnere perspektiv på hvordan det uforutsette i musikk kan forberedes, utvikles og fremføres på en konstruktiv og god måte. Dette var en plattform og start på det videre arbeid med Søyr: mange konserter, en lang, rik, flott og inspirerende historie.

Andre gjøremål på den tiden gjorde at jeg ikke kunne være med lenger enn til 1979. Konsertene, opplevelsene og det sosiale jeg hadde med Søyr, vil huskes med glede og stolthet.

Carl Haakon Waadeland

Da Torgrim spurte meg om jeg ville være med i et nytt band han ville etablere, og jeg svarte ja (!), ble det starten på en veldig spennende, utfordrende og lærerik periode i min utvikling som musiker. – Jeg spilte i Søyr fra starten i 1976 og fram til 1985, og i løpet av disse årene opplevde jeg mange intense øvelser, herlige og sprelske konserter, flere turnéer i inn- og utland, og et sterkt musikalsk og sosialt kollektiv. Jeg fikk være med på to plateinnspillinger: «Søyr», som bl.a. inneholder liveopptak fra Kongsbergfestivalen i 1977, og «Cierny Peter» (1984), - «Svarteper» på tsjekkisk, der tittelen var inspirert av en tur bandet hadde til Praha i 1983.

Året jeg startet i Søyr ble jeg 24 år. Min musikalske bakgrunn hadde jeg da fra rockeband, jobber på teateret og som studiomusiker i Trondheim, - og dessuten (og ikke minst) hadde jeg, etter at jeg begynte å studere (matematikk) i 1971, blitt sterkt involvert i jazzmiljøet knyttet til Studentersamfundet. Der møtte jeg bl.a. John Pål Inderberg, spilte i storbandet Bodega Band, fikk kompe profilerte jazzmusikere som besøkte Trondheim, bl.a. Joe Henderson og Clark Terry, og var i 1975 på turné med Kenny Wheeler, Ove Stokstad, Per Husby og Bjørn Alterhaug.

​Ett viktig utgangspunkt for Søyr fra starten av, var å spille improvisert musikk basert på folkemusikk fra Østerdalen. Min inntreden i Søyr ble dermed mitt første utøvende møte med norsk folkemusikk, og vi spilte nye versjoner av hallinger etter Martinus Helgesen og bånsull etter Thorvald Thronsgård. – Noe som sitter sterkt igjen i minnet fra øvinger og konserter med Søyr, er den inderligheten og kompromissløsheten jeg opplevde at Torgrim formidlet, og jeg følte ofte at når vi spilte, så måtte jeg «spille for livet»!

En veldig viktig og musikalsk avgjørende konsekvens av min delaktighet i Søyr skjedde på slutten av 1970-tallet: Morten Thomte var da trombonist i bandet, og han fortalte om et portrett han lagde for NRK om en trommeslager fra Bergen som spilte trommeslåtter (bryllupsslåtter på tromme). 22.september, 1979, ble portrettet sendt på TV. Det het «Den siste tambur», hvor Eirik Sundvor spilte og fortalte om en fantastisk norsk trommetradisjon som hans farfar, Johannes Sundvor, hadde lært, samlet inn, og skrevet ned på noter på begynnelsen av 1900-tallet. – Jeg var i fyr og flamme! – Morten fortalte meg at Ola Kai Ledang, som var professor på Musikkvitenskapelig institutt, Universitetet i Trondheim (som det het den gang), hadde intervjuet Eirik Sundvor i forkant av TV-portrettet. Jeg kjente Ola Kai, - tok kontakt, og via ham fikk jeg tilgang til kopier av Johannes Sundvors nedtegnelser, video av intervju med Eirik Sundvor, - og som en følge av dette lærte jeg å spille trommeslåtter! Dette tok jeg med meg inn i Søyr, og jeg spilte trommeslåtter bl.a. på Club 7 i Oslo og Hulen i Bergen. – Seinere, i 1991, ga jeg ut boka «Trommeslåtter – En trommeslagers skattekiste. En presentasjon og videreføring fra Johannes Sundvors samlinger.» (Der hadde jeg også spilt inn 20 slåtter i NRK-studio med Leiv Solberg som produsent.)

Veldig kort: Jeg har fortsatt å spille! Jeg har jobbet på Institutt for musikk, NTNU, 50% på jazzlinja, 50% på musikkteknologi. Jeg sluttet der for et par år siden. – Er nå (igjen) frilans musiker, har en emeritus-status, og er pensjonist!

​Den viktigste erfaringen og lærdommen jeg har tatt med meg fra mange år i Søyr er: Spill for livet!

Tore Engstrøm

Jeg hadde gleden av å medvirke som musiker i Søyr 1976-85 med plateinnspillinger og et mangfold av spillejobber - innenlands og i utlandet. Min bakgrunn var på den tid både mindre bandkonstellasjoner og storband. Fra sistnevnte kategori kan nevnes "Bodega band" og "Trondheim Big Band". Det enestående med Søyr var imidlertid kombinasjonen av det mindre ensemblets spontanitet og tilstedeværelse i øyeblikket med storbandets mer forutsigbare kvaliteter.

Jeg måtte av helsemessige årsaker dessverre legge saksofonen på hylla på 1990-tallet. Mitt bidrag til norsk musikkliv fra denne perioden fram til jeg gikk av med pensjon i 2010, var i hovedsak arbeid som produsent for å utvikle både festivalarenaer og produksjonsplattformer for nye bandkonstellasjoner og kammerorkestre.

Samme år som jeg sa takk for meg i 2010, mottok jeg Trondheim Jazzfestivals ærespris for arbeidet med jazzmiljøet i byen, både som musiker og produsent. Det er soleklart at mine erfaringer fra Søyr-perioden, uten at det er sagt med rene ord, danner noe av bakgrunnen for denne utmerkelsen.

Tove Karoline Knutsen

Torgrim Sollid

Min første innspilling “Østerdalsmusikk” (1975) var starten for den store interessen for folkemusikk blant norske jazzmusikere. Jeg startet SØYR i 1976 for å videreføre det arbeidet. Hovedprinsippet har bestandig vært å lage og spille musikk av og for de musikere som til enhver tid har vært med i bandet, og så langt det var mulig, skape omgivelser som var naturlig for det personlige improvisatoriske elementet, som hele tiden har vært den dominerende faktor, i et område som har strukket seg fra det 100% kontrollerte til det totale anarki.

I løpet av sin 30-årige aktive periode hadde SØYR en eksperimentell profil, med tett integrering mot teater, ballett, film, revy og alle mulige multimediainfluenser. Her kan nevnes et prosjekt med forfatterne Niels Fredrik Dahl og Torgeir Rebolledo Pedersen, som turnerte med Søyr og også deltok i et legendarisk prosjekt ved Molde Internasjonale Jazzfestival - «Fristaten Søyr» - en trashrevy over tre dager på teaterbåten Innvik. 

Teaterkonserten «Overflaten» på Black Box teater, med tekster av Samuel Beckett, Franz Kafka og Alfred Jarry, produsert i samarbeid med Boreas Teater, Black Box og Nationaltheatret, samt komposisjonen «Tenda» av Christian Eggen for Nordlyd representerer høydepunkter blant Søyrs mange samarbeidsprosjekter.

30 år varte den første perioden, fra 1976 til 2006, med 4 forskjellige varianter av ensemblet. Bandet er tatt opp igjen på innspillingsbasis, og 2 CDer er under arbeid, "Meson" og "Film".

John Pål Inderberg

Som utøvende saxofonist og formidler av gehørmetodiske tilnærminger ved de forskjelligste utdanningsinstitusjoner har Søyr hatt stor betydning. Jeg var medlem i Søyr mellom 1976 og 1982. Den nordiske folkemusikktradisjonen i kombinasjon med den afrikansk-amerikanske musikken ga meg arbeidsmetoder som jeg senere har utviklet både som utøver og som lærer ved jazzlinja, NTNU. Mange av mine band som jeg senere gjorde innspillinger med og turnerte med, var dannet på bakgrunn av møtene med musikerne i Søyr. Takk for inspirasjonen!

Morten Lassem

Erling Wicklund

Erling Wicklund (1944-2019) var innehaver av Molderosen, NOPAs formidlingspris og Kongens fortjenestemedalje i gull. Men han var mye mer: han spilte også i Søyr. Dessuten jobbet han utrettelig og et helt liv for å spre jazzen til det norske folk via NRK. Han ledet, skrev for og spilte i en rekke orkestre og ble i sine siste år kjent som utøver på det uvanlige instrumentet flugabone, som egentlig klinger som en trombone, men har form som et stort flygelhorn og er konstruert for "Marching Bands" i USA.

Harald Halvorsen

Harald Halvorsen spilte med Søyr i noen prosjekter omkring 1980. Han er oppvokst i Haugesund, flyttet til Bergen for studier og har siden 1978 vært trombonist i Forsvarets Stabsmusikkorps i Oslo.

Han har spilt med og ledet en rekke grupper, vært studio- og teatermusiker og hatt musikalske partnerskap med kolleger som i "Trombones for Two" med Erling Wicklund og "Bone Brothers" med Frode Thingnæs.

Morten Thomte

Min inntreden i "Søyr-universet" skjedde ved at min gode venn og kollega Jan Horne og jeg på slutten 70-tallet skulle lage seks programmer for NRK-TV som het Slåtter & Reels. Serien skulle sammenlikne tradisjonsmusikkens kår i to land på omtrent samme størrelse og valget falt på Irland og Norge. Vi undersøkte det som var igjen av den virkelige tradisjonsmusikken, men også den musikkens plass i samtiden. De siste programmene i serien het da også Gjennom kabel og høytaler og Gammel vin - ny tapning der vi jaktet på noen som brukte folkemusikken som utgangspunkt i et annet, musikalsk uttrykk. Vi hadde hørt om det nystartede jazzorkesteret Søyr og ble enige om at det var midt i blinken for oss. Så vi filmet Torgrim i Østerdalen spillende polsdanser på flygelhorn, bandet på prøve i Trondheim og noe fra en konsert under Kongsbergfestivalen. Resultatet er tilgjengelig annet sted på denne nettsiden. Litt senere skulle Søyr gjøre opptak for NRK Radio, trombonisten Per Gamre kunne ikke den dagen, Torgrim spurte om ikke jeg kunne vikariere – jeg kjente jo låtene? – Jo, det kunne jeg vel. Etterpå tror jeg Torgrim bare utvidet bandet med en trombone (meg) og vipps så var jeg medlem og det ble jeg i flere år.

Det var en underlig flokk som utgjorde "tidlige Søyr". Medlemmene dyrket en særlig blanding av struktur og kaos. De fleste låtene og arrangementene virket mest som påskudd til kollektive improvisasjoner som nesten ikke kunne komme fort nok i gang eller vare lenge nok. Til slutt var det kanskje bare et fragment igjen av det

originale tema, men til gjengjeld veldig lange soli, særlig i grupper. Jeg prøvde på min side å forestille meg at dette var et orkester jeg selv ville likt å høre; altså et orkester der man aldri visste hva man fikk. Så jeg arrangerte Kurt Weill og renessansemusikk som en slags motvekt mot kaos (som jeg ellers ikke har noe imot som kunstnerisk prosjekt!). Min periode i Søyr falt også sammen med Kenny Wheelers. Den beskjedne kanadier var en fantastisk trompeter og komponist som tilførte bandet både poesi, kompliserte arrangementer og vidunderlige soli som jeg tenker på den dag i dag. Og det er ikke verst – 40 år senere!

Kenny Wheeler

Da Kenny Wheeler gikk bort i 2014, skrev The Guardians John Fordham bl.a. i sitt minneord:

​"The trumpet is by tradition a loud, warlike, declamatory instrument, but the art of playing it quietly goes back a long way. Bix Beiderbecke brought coolness to the instrument in the 1920s, and some of the most inspirational jazz stars have been predominantly quiet players, notably Miles Davis and Chet Baker. That select circle includes the trumpeter and flugelhornist Kenny Wheeler, Canadian-born but long resident in Britain, who has died

aged 84. Although he loved Duke Ellington, the blasting brass energies of the Kenton Orchestra and the effortless swing of Count Basie, Wheeler believed that his biggest influence as a composer was Paul Hindemith, whose harmonies sounded jazzy to him. Fascinated by Hindemith's Mathis der Maler – an opera about the Renaissance painter Matthias Grünewald composed alongside a symphony – Wheeler devoted a lot of time and effort to unpicking its methods."

Tor Ramstad

Jeg kom inn i Søyr som en dårlig erstatning for Ove Stokstad, men med lang erfaring fra Bodega Band, der jeg hadde spilt sammen med Tore Engstrøm, Carl Haakon Waadeland, Nils Tro, John Pål Inderberg, Per Husby og Per Gamre. Jeg er den evige amatør som muligens har spilt lengst i storband i Norge, helt fra 1963 og til i dag hvor jeg spiller 1.altsax i Sintefstorbandet. På den profesjonelle siden var jeg professor i telekommunikasjoneteori ved NTNU fra 1983.

Å spille i Søyr var supert med interessant og forskjelligartet musikk og fenomenale utøvere. I min periode hadde vi mange fantastiske opplevelser med turneer fra Nordland i nord til Danmark i sør, Elverum i øst og Bergen i vest.

Jeg har bare lyst til å trekke frem noen spesielle glimt fra Søyr-livet.

Musikken vi spilte ble av og til gitt den litt odiøse karakteristikken "tungsinn fra Tolga", pga. folkemusikk fra de trakter, men med rik og komplisert harmonikk. Et par eksempler beskriver dette godt:

Da vi spilte på Moldefestvalen, satt Phil Woods bak senen under hele konserten. Et innslag i konserten var et lite barokkstykke spilt av brassen. Etter konserten var Woods' kommentar: "Thank you for the major chord".

Den eminente trompetist Kenny Wheeler, som var med oss alle åra jeg var med, ønsket seg sannsynligvis litt mindre "tungsinn", og derfor skrev han en samba underveis på Nordlands-turneen. Den ble framført på de etterfølgende konsertene. Den var så lett og iørefallende at den ble en allsangfavoritt i festlige stunder.

Turnelivet kan være tøft, og det fikk Kenny erfare en gang vi skulle reise med fly fra Oslo til Trondheim. Vind forsinka avgangen i timevis. Men da vi endelig reiste, viste det seg å være masse vind over Trondheimsfjorden. Det var som berg-og-dalbane. Flyet kom ikke ned og vi tok en ny runde over fjorden med beskjed om at dette var et siste forsøk før vi eventuelt måtte lande på Røros. Den runden var den verste innflygingen jeg har opplevd noen gang og noe sted. Trygt nede sa Kenny at han aldri mer skulle fly i Norge. Men for Kenny var det ikke alt som er like skummelt, for dagen etter satt han på med meg i min Citroën GS til Tynset. Føret var skikkelig glatt og skummelt så jeg var redd som sjåfør, men Kenny sov godt i baksetet!

Jeg vil takke alle jeg ble kjent med gjennom Søyr og mine gamle venner fra Bodega Band for minneverdige musikalske opplevelser og mye moro.

Til slutt en liten oppklaring: Søyr er et trøndersk begrep, men ikke så trøndersk likevel. Etter å ha tilbrakt mye tid i Frankrike i de siste 18-19 år, har jeg funnet ordet "sueur", og det er nok opprinnelsen til ordet.

Bjørn Kjellemyr

Bjørn Kjellemyr fra Bamble var med Søyr i to perioder (1979-81 og 1990-91). Han har spilt med en mengde musikere nasjonalt og internasjonalt som Terje Rypdal & The Chasers, Joe Henderson, Bob Berg, Chet Baker, Art Farmer, Pat Metheny, Mike Stern, Dag Arnesen, Knut Riisnæs, Jon Eberson, Bugge Wesseltoft, Audun Kleive, Jon Balke, Jan Gunnar Hoff og Ketil Bjørnstad, og undervist ved Norges musikkhøgskole.

Per Husby

Dag Arnesen

Nils Jansen

Vi mistet Nils plutselig etter et hjerteinfarkt 25. januar 2021. Torgrim Sollid sendte følgende melding til noen venner samme dagen: “Nils Jansen døde fra oss i dag. Dette oppkomme av musikk har stilnet. Og det vil ta lang tid før skyggen fra hans død blekner, hvis den i det hele tatt vil gjøre det. Et mylder av varme personlige minner passerer, sammen med utrolige musikalske hendelser. Du ga oss så mye, Nils! Takk…”

Allan Botschinsky

Allan Botchinsky spilte med Søyr et år på begynnelsen av 80-tallet etter å ha skrevet en suite for bandet. Det var et bestillingsverk, som også ble fremført på turné i Danmark, bl.a. på legendariske Montmartre Jazzklubb i København. Allan Botchinsky var en institusjon i dansk musikkliv som trompeter/flygelhornist, komponist, arrangør, dirigent, produsent og plateselskapseier. Han var utdannet ved Det Kongelige Musikkonservatorium i København og faren var profesjonell fagottist. I tillegg til musikerkarrieren, var han også en mye brukt dirigent i Danmarks Radio, bl.a. ledet han orkestret i mange sesonger av Eurovision Song Contest.

Stein Erik Tafjord

Min tid i Søyr (1982-85) ga meg en helt ny innsikt i hvordan norsk folkemusikk kunne forenes med jazz. Jazzens egenskap er som en billedramme - en kan putte hva som helst inn i denne rammen for å bruke prinsippene jazzen har i seg for å forske ut nye uttrykk.

Denne perioden i mitt musikerliv åpnet mange nye dører til den jeg er i dag. Nysgjerrighet, ingen grenser, tekniske instrumentale løsninger og mye annet som dreier seg om grensesprengning innenfor det å være tubaist.

Jan Magne Førde

I løpet av et liv så er det enkelte hendelser og øyeblikk en aldri glemmer. Et av mine øyeblikk er telefonen jeg fikk våren 1982: "Hallo Jan Magne, Torgrim her, vil du bli med i Søyr?" Kenny Wheeler, en av mine største forbilder hadde sluttet, og bandet trengte en ny trompetist. Jeg var 20 år og studerte på Trøndelag Musikkonservatorium i Trondheim. At Torgrim, Tore Engstrøm og resten av de erfarne musikerne i Søyr ville ha med en 20 årig trompetist var helt utrolig, og til stor inspirasjon for meg.

​Bandet innledet en ny periode i 1982 med flere nye medlemmer. Besetningen var spennende med bl.a. sambygding Stein Erik Tafjord på Tuba og Nils Jansen på Bass saksofon. Jeg fikk mitt første møte med norsk folkemusikk som utgangspunkt for nye komposisjoner, arrangementer og improvisasjoner. Lærekurven var bratt med rytmisk og harmonisk utfordrende låter. Pols nr. 3 var helt vill! Den måtte sjekkes rytmisk av et eldre dansende par i Alvdal før den var klar for konsert.

Jeg hadde noen fantastisk spennende år med konserter, herlig samspill og morsomme turneer i årene som fulgte. Turen til Praha i 1984 var et av høydepunktene. Jeg fikk også muligheten til å bidra med noen komposisjoner. Dette sier noe om rausheten og tilliten Torgrim & co. gav til alle musikerne i bandet. Forskningsbandet Søyr har dannet mye av mitt musikalske fundament. Perioden i bandet farger fremdeles mitt musikalske uttrykk nå 40 år etter telefonen fra Torgrim.

Jon Balke

Jeg husker lyden av den første Søyr plata, med dette kraftfullle folkemusikk-draget, og en frisk energi inn i samtidsmusikken da den kom i 1977.

Søyr ble etterhvert for meg en del av et større bilde opp gjennom 80-tallet, hvor mange kreative aktører var involvert på tvers av sjanger og roller. Torgrim Sollid var en vulkansk motor i mye av dette, og mange andre som Christian Eggen, Eivind One Pedersen , min bror Erik, Kenneth Karlsson og deler av det som skulle bli Cikada kastet seg ut i ambisiøse prosjekt som f.eks. 

 på Moldefestivalen i 1988. Jeg var med i Torgrim Sollids Tunc, som jo var et slags sideprosjekt av Søyr, med større plass til improviserte forløp. Jeg skrev stykket 

 for Søyr i 1986 og var i kontakt med både Torgrim og mange band-medlemmer opp igjennom 90 tallet.

Tor Mathisrud

Bodhild Vossgård og Tor Mathisrud hadde med seg Sander Mathisrud (6 mnd.) på turné okt-nov '87 (Oslo-Stavanger-Tønsberg-Molde-Trondheim-Oslo). Han gikk fra fang til fang i turnébussen og en ny barnevakt ventet i hver by. De som ellers var med: Nils Jansen, Rune Klakegg, Elin Rossland, Torgim Sollid, Rob Waring, Frank Jakobsen, Tom Olstad, Jan Andresen. De samme musikerne spilte inn Vectors.

"Crossroads" i Molde i 1986 var spesielt. Vi var i Idrettens hus. I midten sto Christian Eggen og dirigerte. Langs veggene var det scener der 5 band var satt opp: piano/slagverk kvartetten K4, Ny Musikks Ensemble, Jon Balke trio, Extended Noise og Søyr. Konferansier var Knut Borge og som alltid var han morsom. Det var Rolf Wallin som hadde skrevet verket som bandt det hele sammen. Hvert ensemble hadde sin egen åpning med egen musikk i verket. Husker særlig godt at mens Extended Noise holdt på ble Erik Balke pakket inn i gaffa tape mens han spilte.

I Stavanger høsten 1988 ble Anne Lise Berntsen heist ned fra taket på Folken. Didrik Ingvalsen og Frode Gjerstad var gjester, de beveget seg spillende rundt i salen. Det som derimot ikke beveget seg fullt så mye var aluminiumsfolien som var ment å snurre rundt skjalgstykket.

Jeg husker fra turnéen til Praha i '84 at vi spilte på klubb og jammet med lokale musikere etter konserten. Plutselig slo den Tsjekkoslovakiske pianisten lokket igjen. Vi måtte gi oss fordi vi var overvåket av politiet, som ikke ville ha blanding mellom lokale og tilreisende.

De beste hilsener fra Bodhild og Tor som minnes tiden med Søyr med takknemlighet og glede, både musikalskt og menneskelig.

Vigleik Storaas

Jeg spilte i Søyr 1983-86. Foruten mye moro sosialt, og mye lærerikt musikalsk husker jeg spesielt godt noen episoder:

På den første spillejobben jeg hadde med bandet, på Studentersamfunnet i Trondheim, forsov jeg meg! Nils og Tore måtte spore opp hvor jeg bodde, banke hardt på døra, før jeg langt om lenge «våkna» og fikk kommet meg avgårde. Litt av en start på tida i Søyr!! Tror Torgrim lakonisk etterpå kommenterte at «jaja, tror ikke du kommer til å gjenta det der…» Han tok det pent, og den tilliten satte jeg pris på, husker jeg.

​Når vi spilte inn i Stavanger fant Tore Engstrøm en aparte gul parykk i barokk-stil, som han tok på og spilte opp med; bandet lå langflate og skreik av latter!

​Men den mest bisarre episoden skjedde i Koppang i Østerdalen (i januar eller feb. i 1986). Jeg husker at også Christian Eggen var der, men jeg er usikker på om han var med Søyr, eller om han var der med noe annet. Uansett, vi satt oppe etter jobben, og det ble seint, men det gikk rolig for seg, helt til en kjent norsk musiker - uvisst av hvilken grunn - utløste brannalarmen på hotellet, og da ble det jo litt brudulje. Men hvilket etterspill denne episoden fikk, der tier historien….

Elin Rosseland

Søyr var veldig viktig for meg. Jeg var med i 8 år, 1986-94, og dette bandet har hatt stor betydning for meg og min utvikling både som musiker og menneske. Alle ble mine gode venner og det var mye gøy! Og mye fantastisk musikk vi spilte, konserter og turnéer. Mange gode minner og mye moro.

Jeg fikk mange etterlengtede og kjærkomne utfordringer som sanger i Søyr, og også etterhvert som komponist. Mitt første bestillingsverk var til Søyr. Jeg fikk anledning til å utvikle det instrumentale uttrykket mitt, men også med tekst og som improvisatør. Jeg fikk brukt hele spekteret fra å skrike på Rob Waring sin fantastiske låt: «Howlin' Wolf», tekst Torgeir Rebolledo Pedersen, til Rune Klakeggs utrolig nydelige låt med tekst av Rolf Jacobsen: «Bussene lengter hjem». 

Og instrumental improvisatør på Vidar Johansens sterke låt: «2d Bu» og ikke minst få holde ankeret harmonisk på en av mine favorittlåter: «Remembrance» av Torgrim Sollid, og også hans låt «Du», hvor jeg fikk brukt min presis-tone-sang! Og som komponist i min låt «Dans».

Jeg har også veldig sterke minner fra når Anne Lise Berntsen var med. Vi hadde et duo innslag på Crossover-prosjektet i Molde. Det var en komposisjon av Rolf Wallin med tekst av Samuel Beckett som vi sang/leste tekst. Det er et av de største opplevelsene, øyeblikkene mine som musiker. Jeg kan nevne mange flere ting, det er mange minner, og jeg har også fortsatt å jobbe med flere av musikerne i Søyr etter at jeg sluttet, så Søyr lagde grobunn for min videre utvikling på alle mulige vis.

Jeg takker Torgrim for at han spurte meg om jeg ville være med den gangen!

Rob Waring

Jeg spilte i Søyr fra 1986 til 2006 - 20 år med samarbeid og samvær som hadde uvurderlig betydning for meg både musikalsk og sosialt. Da Torgrim, i 1986, spurte om jeg ville være med i det nye Søyr-bandet, som skulle utforske koblingen mellom komponert samtidsmusikk og improvisasjon, var timingen perfekt. Året før hadde jeg deltatt i en stor festival viet musikken til Iannis Xenakis. Møtet med idéverdenen og uttrykket til Xenakis var en milepæl for meg, og jeg ble stadig mer bevisst på behovet for å finne en arena der mine ulike identiteter som improviserende musiker, klassisk slagverker og komponist kunne forenes.

Søyr var skole, laboratorium, lekegrind og sosialt miljø i ett. I noen perioder var nesten alle som spilte i bandet også komponister. Repertoaret sprikte i alle retninger. Av og til ble vi bedt om å gjøre ting vi ikke følte oss kompetente til. Vi stilte opp for hverandre og var lojale - alle idéer ble tatt i mot og prøvd. Ofte kostet det ekstremt mye tid. Ingen andre band jeg har spilt i har investert så mye tid på øvelser.

På konsert var bandet et musikalsk overflødighetshorn. Etter lange og intense perioder med innøving av nytt stoff hadde vi som regel svært mye å by på, og vi var vanvittig spillekåte - hvilket ofte resulterte i at våre konserter varte alt for lenge! Jeg husker godt en konsert i Fredrikstad i 1991. På programmet var det mye nytt repertoar, lange komposisjoner, tunge groover og mye lyd. Publikummet var entusiastisk men folk ble slitne, konserten varte og rakk og til slutt var det bare noen få igjen i salen. Vi prøvde å ta lærdom av dette. "Vi må passe oss for ikke å spille publikum i senk!" sa vi gang på gang. Men vi hadde vanskelig for å begrense oss.

Desto mer utfordrende ble det for publikum at man ikke ante hva man kunne forvente av en Søyr-konsert lenger, nå som koblingen til folkemusikk eller bestemte jazzstilarter ikke var en rød tråd gjennom repertoaret. I tillegg begynte vi å eksperimentere med musikkteater, vi allierte oss med forfattere og filmfolk og gikk så langt som å erklære oss en fristat i 1997 i Molde, der vi okkuperte teaterbåten Innvik i en uke og jobbet døgnet rundt med å lage nye forestillinger hver dag. Det ble fulle hus og stormende jubel fra et publikum som absolutt ikke kunne vite på forhånd hva vi kom til å servere, og som antakelig synes at nettopp dét var god grunn til å kjøpe en billett.

Bodhild Vossgård

"Crossroads" i Molde i 1988 var spesielt. Vi var i Idrettens hus. I midten sto Christian Eggen og dirigerte. Langs veggene var det scener der 5 band var satt opp: piano/slagverk kvartetten K4, Ny Musikks Ensemble, Jon Balke trio, Extended Noise og Søyr. Konferansier var Knut Borge og som alltid var han morsom. Det var Rolf Wallin som hadde skrevet verket som bandt det hele sammen. Hvert ensemble hadde sin egen åpning med egen musikk i verket. Husker særlig godt at mens Extended Noise holdt på ble Erik Balke pakket inn i gaffa tape mens han spilte.

Frank Jacobsen

Tom Olstad

Da Torgrim Sollid spurte meg om jeg ville være med i en nystartet Oslo-basert utgave av Søyr i 1987, så slo jeg til med en gang. Jeg hadde jo flere ganger hørt tidligere (Trondheimsbaserte) utgaver av Søyr på konsert, og syntes det var spennende saker. Det gjorde heller ikke lysten mindre da Torgrim lokket med at vi skulle være to trommeslagere på hvert vårt trommesett, og at den andre skulle være min gode venn og kollega Frank Jakobsen.

​Høsten 1987 startet vi den første øvingsperioden med Søyr IV, og det ble starten på en 10-års periode jeg aldri kommer til å glemme. Det var turneer, festivaler, øving, øving og øving, og stadige tilvekster til repertoaret, og slettes ikke fritt for friske diskusjoner innad i bandet om veien videre.

Det var bestillingsverker av kjente samtidskomponister så vel som jazzmusikere, og vi spilte mer enn en gang på rene samtidsmusikkfestivaler. En ting kan man trygt si om Søyr IV i denne perioden; vi sto i hvert fall ikke på stedet hvil lenge om gangen.

Det skal innrømmes at enkelte av oss kanskje følte at det teatrale kunne ta en smule overhånd

enkelte ganger, som den gangen på Kongsberg Jazzfestival da Bjørn Kjellemyr, Frank og jeg var mer opptatt med å pakke inn Elin Rosseland i plastposer fra Rema og Rimi enn å spille, men på neste prosjekt kunne det være musikk og groove som sto i fokus igjen.

​Det var mange høydepunkter; jeg vil særskilt trekke fram samarbeidet mellom Frank og meg som var til stor glede for oss begge. Vi forsto instinktivt at her gjelder det å legge eventuelle egoer til side og tenke musikkens beste, og jeg er stolt over at vi hadde ikke en eneste krangel på disse ti årene om hvordan vi skulle fordele oppgavene. Tvert i mot trivdes vi utmerket i hverandres selskap, og samarbeidet var preget av gjensidig respekt.

​Jeg var med på tre plater: Vectors, Bussene lengter hjem og Med Kjøtt og Kjærlighet, og for meg er dette plater som står seg utmerket så mange år etterpå og som absolutt tåler gjenhør i dag. Av de konsertprosjektene jeg husker med størst glede er det Torgrims "Overflaten" på Black Box scene, turneen med poetene Nils Fredrik Dahl og Torgeir Rebolledo Pedersen, og aller mest det som skulle bli Søyr IVs svanesang: konsertene/happeningene med Fristaten Søyr på teaterbåten Innvik under Moldejazz i 1997.

​Det er all grunn til å hevde at Søyr IV gikk ned med flagget til topps!

Jan Andresen

Korleis eg – vegingeniøren med treblås som «tilleggsinstrument» - kom med i Søyr i 1986 kan eg jo lura på. Kanskje fordi Nils Jansen og eg feia gjennom Torgrim sine coole linjer i tett samspel på bass-saxofon og sopransax i eit verk framført med eit samansett Dølajazzorkester? Eller kanskje fordi ……… ? Men der sat vi då plutseleg skulder ved skulder nok ein gong iført eit arsenal av treblås, denne gongen i Søyr III, mange år etter at vi som ingeniørstudentar koste oss i S.Møllers storband i Trondheim. Som medlem av Trondheim saxofonkvartett overtalte John Pål Inderberg meg til å kjøpa meg ein barytonsax som no fekk nye mulegheiter. Og med inntoget i Søyr fekk eg også omsider det nødvendige puffet til å skaffa meg ein bassklarinett, med flotte linjer i Vidar Johansen sitt verk 

 som godt minne. Vi var sikkert også eit visuelt bidrag i det interessante Søyr-landskapet – ikkje spesielt høge Nils på bass-sax og lange Jan på sopransax.

Søyr var for meg eit interessant og givande avbrekk i alt det daglege ved Oppland vegkontor. Samspelet med dyktige musikarar og den gode mottakinga med overnatting hjå trivelege bandmedlemmer for han som kom frå Lillehammer. Ny musikk med jazzfundament i interessant samspel der ein også fekk høve til å setja farge på verka med eigne improvisasjonar var inspirerande og noko eg gledde meg til. Dessverre måtte eg gi meg altfor tidleg, men med to små born i heimen var valet gitt.

Men inspirasjonen har halde stand og er følgt opp med eit stadig meir aktivt liv som jazzutøvar i Lillehammer-området og som komponist og arrangør for storband og mindre grupper. Så takk til Torgrim for anledningen!

Rune Klakegg

Søyr fantes både før og etter meg, men fra 1987 til 2001 var jeg med i dette mangehodete troll av et ensemble. Søyr gikk vel gjennom 3-4 metamorfoser i min tid, og besetningen varierte fra ca. 9 til 13 musikere. Trompetisten Torgrim Sollid var kaptein på skuta alle disse årene. Vi spilte inn 4 cd-er: Vectors (på Hot Club Records) i 1987, Bussene lengter hjem i 1994, Med kjøtt og kjærlighet i 1997 og Alene hjemme i 2001.

Utenom platene er nok den store Søyr-opplevelsen opprettelsen av Fristaten Søyr under Moldefestivalen i 1997. Vi lå ved kai med teaterbåten Innvik, og lagde aktuelle show hver kveld. Støntpoesi, støntvideo, støntmusikk. Løp rundt i veivesen-kjeledresser og delte ut flygeblad. En av de beste udokumenterte happenings i norsk musikkhistorie, vil jeg påstå!

​På livesiden må også nevnes urframføringen av Christians Eggens performancestykke Tenda, ca. 1991 i Stavanger, absurd teater med telefondusjer og uforståelige hendelser ved et telt. Ved samme anledning ble sopranen Anne Lise Berntsen heist ned i en huske fra snorloftet, i det hun sang en arie fra Monteverdis Orfeo, og i all beskjedenhet ble mitt stykke i erteform: 

Christian Eggen

Vidar Johansen

Jeg hadde jo hatt et langvarig samarbeid med Torgrim lenge før jeg begynte i Søyr. Jeg skrev musikk for bandet før jeg ble med. Antar at jeg ble med i bandet slutten av 80 åra. Overtok etter Jan Andresen på Baryton sax og bassklarinett. Søyr hadde endel forandringer på 90 tallet. Nils Jansen slutta og Morten Halle ble med. Hele perioden jeg var med var det med to av mine favoritt trommeslagere Tom Olstad og Frank Jacobsen. Og bare topp folk i tilegg. 

Vi hadde mye øvelser og jobber. En beskrivelse fra meg om Søyr den perioden er fra det nydeligste og tøffe groover til noen ganger bortimot selve Helvete. Og sånn kan jo livet også være. Likegyldighet passet aldri inn i Søyr.

Morten Halle

Jeg begynte å spille i Søyr i 1993. Bandet var i gang med forarbeidet til innspillingen av "Bussene lengter hjem", jeg hadde jo spilt med neste alle medlemmene i mange ulike band på åtti-og nittitallet og kjente også Torgrim fra musikkvitenskap på Universitetet i Oslo og Norges Musikkhøgskole så det føltes veldig naturlig å komme inn i bandet. I min tid jobbet vi mye med tekst og film, det hele kulminerte med "Fristaten Søyr" på teaterbåten Innvik under Moldefestivalen i 1997, den uka vil for alltid være med meg som en helt magisk begivenhet i mitt musikerliv. På denne tida fungerte Søyr mye som et kollektiv med bidrag fra ulike komponister og andre kunstnere, denne måten å jobbe på er aldri friksjonsfri, slik var det heller ikke i Søyr - vi hadde mange store diskusjoner om musikk, kunst og beslektede emner. Jeg er fristet til å si at Frank Zappas albumtittel "Does humour belong in music" ganske godt beskriver tematikken.

​Besetningen endret seg litt over tid, dette skapte en spennende dynamikk der vi fikk muligheter til å teste ut stadig nye ting avhengig av hva de innkommende musikerne kunne by på. Torgrim fungerte som åndelig leder og jeg som en slags løytnant, jeg skrev ikke mye musikk til bandet selv men forsøkte å få ting til å virke og holde kontroll på konfliktnivået, det gikk stort sett bra men av og til fryktelig galt. Søyr har alltid vært forut for sin tid og på vei i retninger resten av

norsk jazz og musikkliv først tok tak i seinere. Dette har gjort at bandet sjelden traff planken sammen med et større publikum, men har vært utrolig viktig som en påvirkningsagent innad i Norsk musikkliv.

​Jeg mener Søyr finnes ennå og at Torgrims arbeid etter 2006 - først revitaliseringen av Østerdalsmusikk og nå hans studioinnspillinger og audiovisuelle arbeid (uten bilder?) med titlene "Meson" og "Film" - må ses på som en del av det samme verket. Torgrim og Søyr har alltid vært og er fortsatt en fantastisk inspirasjonskilde for meg: Som ung storbandkursdeltager opplevde jeg bandet klatre inn vinduet i klubblokalet på Kongsbergfestivalen, og når jeg selv nå forsøker å få skrevet og spilt inn ny musikk lar jeg meg inspirere av Torgrim igjen, som alltid i gang med nye ideer og nye prosjekter.

Kari Ravnan

Anne-Lise Berntsen

Torgrim Sollid inviterte Anne-Lise som gjest med Søyr tidlig på 90-tallet og komponerte spesielt for henne og Elin Rosseland sammen. På konsert med Søyr i Stavanger i 1990 ble Anne-Lise heist ned i en huske fra snorloftet mens hun sang en arie fra Monteverdis “Orfeo”. Hun var alltid klar for nye utfordringer!

Anne-Lise debuterte sent som operasanger og fikk sitt store gjennombrudd 45 år gammel. Hun jobbet innenfor mange ulike sjangre (barokkmusikk, opera, kirkemusikk, folkemusikk, kabaret) og ble særlig kjent for sine fremførelser av samtidsmusikk. Hun hadde en intens og uttrykksfull stemme og et stort dramatisk talent. Da NRK anmeldte hennes innspilling av Brecht- og Eisler-sanger sto det: “Her kaster den klassisk skolerte sopranen skjønnsangen på båten, og synger rått, grellt og teknisk ufullkomment. Nettopp derfor klarer hun å gjøre sangene viktige igjen.”

Patrick Shaw Iversen

Mitt møte med Torgrim begynte da jeg for første gang snublet inn på kontoret til Norsk Jazzforum på begynnelsen av 90-tallet. På den tiden var Torgrim daglig leder i NJF og etter noen innledende høflige fraser ble jeg raskt introdusert til dadaismens finurlige livsperspektiver godt blandet med Luis Bunuels surrealistiske tekster. Ettersom jeg på den tiden hadde en fot godt plantet i produksjon av scenekunst, kom vi raskt i samtaler om et av Torgrims store hjertebarn; «Overflaten».

Dette ble veien inn i SØYR da vi bestemte oss for å produsere «Overflaten - en teaterkonsert» i samproduksjon mellom SØYR, frigruppen Boreas Teater, Black Box Teater og Nationaltheatret. Overflaten - en teaterkonsert bygget på et manuskonsept av Anne Søyseth. All musikken ble komponert av Torgrim Sollid og med urfremføring på Black Box Teater i 1992 av SØYR og med Christian Eggen i helt uforglemmelig utfoldelse i, over og under den fantastiske sceneografien til mester Henning Winger.

Jeg hadde den store glede av å være med som gjestemusiker sammen med Sidsel Endresen i dette surrealistiske verket signert Torgrim Sollid, en sann visjonær innen norsk jazz. Takk for turen. ☺︎

Edvard Askeland

Jeg ble spurt om å være med i Søyr i 1992 på prosjektet «Overflaten», en happening som gikk for seg på Black Box teater på Aker Brygge. Her var det, i tillegg til besetningen i Søyr, skuespillerne Hans Rønningen, Lars Øyno og Katja Medbøe med, i tillegg Sidsel Endresen som sanger og Christian Eggen som dirigent/pianist og skuespiller(!). Dette var musikalsk og teatralsk galskap på et nivå jeg hadde veldig sansen for, så da jeg ble spurt om å være med videre sa jeg selvsagt ja med en gang.

Jeg fikk oppleve å spille med forskjellige utgaver av bandet både der det var strengt fokus på det musikalske og der andre kunstarter var involvert. Et høydepunkt her tror jeg de fleste vil si var «stuntet» på MF Innvik på Moldefestivalen i 1997. Det var ekstremt arbeidskrevende med 4 forskjellige forestillinger på 4 dager, jobbing dag og natt og tett samarbeid med forfattere og videokunstner. Samtidig var det utrolig gøy med alle idéene som ble virvlet opp, tatt ned igjen og gitt liv i løpet av perioden.

Jeg fikk i SØYR, i tillegg til å spille med fantastiske musikere, også anledning til å komponere for bandet, samt produsere CD-platene «Bussene lengter Hjem» 1994, «Kjøtt og Kjærlighet» 1997. Det å være med i Søyr var på mange måter et fristed i forhold til mye av det andre jeg ellers holdt på med musikalsk på 90- og tidlig 00-tall. Her var Torgrim og Søyr et viktig holdepunkt som sørget for en innholdsrik om enn ikke altfor streng voksenopplæring. Vekttallene så vi aldri noe til, men vi fikk nok alle litt mer tyngde og selvtillit i det vi drev på med.

Indirekte var det nok Søyr og det tette samarbeidet vi hadde med forfattere som satte i gang flere av mine egne CD-prosjekter, først med Katja Medbøe og tekster av Hans Børli: «Prøv å sette vinger på en stein», og senere «Under Stjernone» med Hildegun Riise og tekster av Olav H. Hauge.

Niels Fredrik Dahl

Niels Fredrik Dahl (f. 1957) var med i Søyr fra 1995-99 og har - særlig gjennom de tre diktsamlingene Antecedentia (1995), Min tredje muskel (1999) og Vi har aldri vært her før (2012) - markert seg som en særegen og toneangivende poet.

Hans første roman Journalisten utkom i 1997. For romanen På vei til en venn (2002) ble han tildelt Brageprisen. Både denne og romanene I fjor sommer(2003), Herre (2009) samt Mor om natten (2017) er oversatt til en rekke språk. I 2017 kom også diktutvalget Dette er et stille sted.

Torgeir Rebolledo Pedersen

Torgeir Rebolledo Pedersen (f. 1949) er utdannet arkitekt og debuterte med Tidr i 1983. Han har siden utgitt en rekke diktsamlinger. For samlingen Blåveisfra mottok han Oktoberprisen og Den norske Lyrikklubbens pris. Rebolledo Pedersen har opptrådt med Stuntpoetene og var med i Søyr 1995-99. Han har et rikt forfatterskap, bestående av kritikerroste diktsamlinger, litterære kabareter og korverk og dramatikk for scene, radio og dukketeater. For librettoen til radiooperaen Alfa Romeo, med musikk av Tor Halmrast, mottok han både Prix Italia og Edvard-prisen i 1999. I 2004 utga Oktober hans Samlede dikt. Torgeir ble Norgesmester i slampoesi i 2005. I 2013 ble han tildelt Doblougprisen for hele sitt forfatterskap, og i 2015 ble han nominert til Bjørg Vik-prisen for diktsamlingen Åstedsblomster.

Eldbjørg Raknes

Eg var med i Søyr i 1995 -1999. Eg tok over på vokal etter Elin Rosseland, noko som i seg sjølv var ei stor ære – og skummelt store sko å skulle (prøve å) fylle på mitt vis. Ganske snart etter eg vart med, starta arbeidet med prosjektet Med kjøtt og kjærlighet som inkluderte dei inspirerande musikalske poetane Torgeir Rebbolledo Pedersen og Niels Fredrik Dahl. Repertoaret laga vi frå botnen av for den eskplisitte bestninga. Det vart øvd (masse) på, turnert med og laga album av. Det var ei rik, inspirerande og god erfaring på alle vis. Og det førte også til at eg samarbeidde nært med Torgeir i fleire, for meg, vektige og fine prosjekt i ettertid.

​Fristaten Søyr, på Moldejazz, - ei veke til ende (som eg hugsar det) - var jo eit crazy mangfoldig opplegg! Det utfordra impulsivitet, eksperimenterings- og assosieringsevner både musikalsk og i forhold til ord, bilete og dagens nyheiter i ulike former - og...det meste! – Eit vilt, leikande, unikt og veldig artig prosjekt.

​Eg hugsar eg sa ja til å bli med i Søyr etter å ha vurdert «har eg lyst?» og «kan eg lære noko av å bli med i dette bandet?» Svar på det var ja. Og fasiten var definitivt ja! Takk Torgrim - og alle fine musikarar og menneske eg vart kjent med gjennom å få vere med!

Per Einar Watle

Jeg tror det var i mai 1999 at jeg spilte på en elevs eksamen på NMH i Oslo. Etter konserten kommer Torgrim Sollid bort til meg og spør om jeg vil spile gitar i SØYR!
Jeg blir slått i bakken. SØYR hadde jeg hørt på Kongsberg og syntes de var et veldig spennende band med musikere jeg respekterte høyt.
Og nå ble jeg med bandet!
Vi øvde i begynnelsen i NMHs lokaler og spilte inn platen «Alene hjemme» i Rainbows tidligere lokaler på Grunerløkka, med Jan Erik Kongshaug bak spakene. Det var en strålende opplevelse.
Så dro vi på en liten turné i Østerdalsområdet (om jeg ikke husker feil). Da hadde vi også fått laget en film som ble spilt av bak oss under konsertene. Jeg hadde en liten rolle i den filmen: i en scene som tydeligvis skulle være satirisk/kritisk til forbrukersamfunnet ble jeg bedt om å «kose med meg selv» foran en plakat av Anna Nicole Smith som hang på Økern.
Denne scenen ble da spilt av bak på sceneveggen mens jeg hadde en gitarsolo som var passe rockete og som skulle nå et klimaks i låta. Herlig galskap og en del annerledes en hva jeg var vant i andre band/prosjekter, kan du si :-)
Så øvde vi en stund i studioet til Edvard Askeland og dro to uker til Sør-Afrika. For en opplevelse!
Vi hadde det utrolig fint sammen hele gjengen og møtte herlige musikere og folk på den turen. Kommer aldri til å glemme det!
Tiden i SØYR for meg var fantastisk og jeg lærte mye av de andre i bandet.
Å få se hvordan de forskjellige musikerne komponerte og jobbet med musikken sin var veldig inspirerende.
Jeg tror SØYR gjorde meg mer åpen musikalsk og menneskelig. Her var alle typer innfallsvinkel til musikken lov.
Alle steiner kunne vendes og flyttes på og resultatet ble alltid unikt og veldig SØYR, synes jeg.
Kjenner det kribler i SØYR-foten når jeg skriver om dette. Takk for en fantastisk tid!


Knut Aalefjær

Søyr gjorde stort inntrykk på meg med deres konserter på musikkflekken i Sandvika på tidlig nittitall. Jeg var ca 16, digga norsk jazz (Masqualero, Oslo 13, Ab und Zu, Balke trio, Out to lunch, Fair Play osv). Søyr var et band som virkelig utvidet horisonten. Husker Christian Eggen spilte nydelig klassisk piano midt i konserten. Og de hadde cello og to trommiser (Frank Jacobsen og Tom Olstad) som låt kult sammen. Lange innfløkte komposisjoner men med masse energi og improvisasjon. Plata Vectors….. sjekk det ut!
Senere fikk jeg være vikar for Frank mens jeg studerte på musikkhøgskolen. Torgrim hadde jeg, (og mange som senere ble musikere: Øyvind Brekke, Anders Engen, Gunnar Halle, Erlend Skomsvoll, Tonny Kluften, Christian Haug, Christian Jaksjø m fl) møtt og hatt som instruktør, solist og komponist i Musikkflekken Workshop Big Band og han ga meg sjansen. Det ble viktige konserter. Stort, og voldsomt utviklende å være i band med de jeg hadde digget fra salen noen år før.

Litt senere dannet Torgrim en ny versjon av Søyr, og da fikk jeg være med. Veldig lærerikt. Samarbeidet med Niels Fredrik Dahl og Torgeir Rebolledo Pedersen ble videreført i denne perioden.

Vanskelig å vite hva som har betydd mest fra Søyrtida, men prøver meg på noen "stikkord":

Lange komposisjoner, større strukturer. Komponistene i Søyr ville mer enn vanlige låter og forsket og nerdet. Tekst, dybde og konseptuell tenkning. Stemmen til Niels Fredrik som leser fengslende dikt om sensur og kjærlighet. Torgrims skakke musikk til "Lili". Karussen.

Helst ingen nevnt, ingen glemt, men;
Rob: skriving, spilling, klokskap, vennskap, mot, nysjerrighet.

​Føler meg heldig som fikk være med på noen år av Søyrs ferd. Inderlig takk til medmusikerne og til Torgrim.

Christian Jaksjø

Astrid Kvalbein

Det var Anton von Webern si skuld. Nærmare bestemt det lett hysteriske opus 18 for ess-klarinett, gitar og sopran. Poetiske små songar på sitt vis, men med halsbrekkende intervall og strukturar - for spesielt interesserte, må vi vel seie.

Då Torgrim (Sollid) hørte meg gjere dei songane på NMH seint på nittitalet, hørte han tydelegvis eitt eller anna som passa inn i Søyr. Og då eg lett undrande, men med friskt mot, etter ei stund var installert i bandet og fekk notar som «Lili», forstod eg at eit visst vokalt overmot i møte med tonalt elleville sprang, kom godt med. Og at eg og Guro (Gravem Johansen), som kom frå kvar var kant (klassisk og jazz) på musikkhøgskolen, med glede fann felles grunn der.

Elles var vel «gyngande grunn» meir den gjennomgåande kjensla i SØYR, for ein nyfiken, men trass alt klassisk skolert utøvar. Og i beste meining: her var det rom for å gynge (synge) med i nær sagt alle retningar, vegen blei til mens vi øvde, i platestudio («Alene hjemme») og på konsertar på scener i Oslo, turné i Østerdalen og ei vekes «residency» på ein jazzklubb i Amsterdam. Mellom anna.

Meir enn noko utfordra tida i Søyr meg til å finne mi stemme, mine merkjesteinar å navigere etter, same kva slags musikalsk landskap eg plutseleg stod midt oppi, med ein meir og mindre atonal melodilinje, ein kompfigur, ei instrumental skyggelegging, eller brått med fiolinen, som eg eigentleg hadde lagt bort, på skuldra, på Blå.

​Turfølget var - i tillegg til supermakker Guro - lune, leikne og samtidig dønn seriøse karar av beste sort: Rob (Waring) og Rune (Klakegg), Christian (Jaksjø), Morten (Halle) og Torgrim, Knut (Ålefjær), Torstein (Lofthus) og Edvard (Askeland). Takk for alle slags bidrag til reinhekla moro, breiare kompetanse og kunstnerisk vidsyn! Søyr-erfaringane har snike seg med i det eg har skrive, forska på, undervist og sunge sidan, og ligg nok i lufta ein stad på rektorkontoret på NMH i dag.

Guro Gravem Johansen

Torstein Lofthus

Jeg hadde mine første erfaringer med Søyr som vikar for Knut Aalefjær da jeg studerte ved Norges musikkhøgskole. Jeg kom inn som forholdsvis fersk student, og etterhvert som Knut fikk for mye å gjøre ble jeg fast medlem. Det er ikke til å stikke under en stol at jeg av og til følte meg litt bortkommen blant gjengen med professorer der de stod med blyanten bak øret og diskuterte noe som sikkert var helt trivielt, men for meg fremsto som komplekse musikkteoretiske problemstillinger hentet fra det musiske sinnets dypeste irrganger.

Men det var gøy også. Det viste seg raskt at professorklubben var en inkluderende og trivelig gjeng som tok meg inn i varmen og fikk i stand flere prosjekter som ga mersmak for en ung musikant. Vi spilte blant annet en hel uke i strekk på en klubb i Amsterdam, for ikke å snakke om turen til Cape Town og samarbeid med musikere der.

I den anledning vil jeg trekke frem Andre Petersen - en fantastisk pianist og om mulig et enda bedre menneske - som vi fikk spesielt god kjemi med. Det endte med at Morten Halle startet opp en ny variant av Halles Komet bestående av han selv, Edvard Askeland, Andre Petersen og undertegnede. Andre døde dessverre i 2021, men musikken og minnene om han lever nok videre i Søyr-bandet helt til vår tilmålte tid er over.

Mitt samarbeid med Søyr fadet etterhvert ut, og min gode venn Ole Morten Sommer tok over trommekrakken. Jeg er stolt av å ha hatt min lille periode i dette bandet, som må sies å være en institusjon i norsk musikkliv.

Erik Johannessen

Jeg var på Norsk Jazzforums jazzkurs på Søgne sommeren 2000. Jeg hadde det året prøvespilt på jazzlinja og kommet videre til 2.runde, men kom dessverre ikke inn, men var fast bestemt på at neste år skulle jeg klare det. På kurset havnet jeg på Torgrim Sollid sin gruppe. Jeg var 24 år og relativt fersk i jazzgamet, men hadde hatt litt timer med Helge Sunde. Torgrim likte spillinga mi ganske godt og trengte en trombonevikar for Christian Jaksjø rett etterpå og fikk ideen om at jeg kunne gjøre det. De andre i bandet var rimelig skeptisk til å bare ta med en ung fyr de aldri hadde hørt om. Men jeg fikk noter og lyttemateriale og øvde masse og fikk være med å spille 3-4 konserter omtrent. Dette var etter at "Alene Hjemme" plata hadde kommet og musikken var abstrakt og sprikende i mange retninger.

​Året etter kom jeg inn både på jazzlinja i Trondheim og Musikkhøyskolen i Oslo, men bestemte meg for å gå i Trondheim. Jeg startet i Jaga Jazzist noen år etterpå og er musiker og komponist på heltid fremdeles.​

Å være med en kort periode i Søyr var spennende og utviklende for meg og det var stort å spille med så bra musikere som Morten Halle, Rune Klakegg, Rob Waring osv. Mange av disse har jeg spilt med i senere anledninger.

Sigrun Eng

I 2002 var jeg nesten ferdig med cellostudier i Dresden, Tyskland. Jeg hadde begynt å snuse litt på jazzimprovisasjon mens jeg var der, og hadde gode venner på jazzavdelingen. Det kom meg for øre at en nordmann skulle ha improseminar på skolen, og jeg stilte selvsagt opp. Nordmannen var Torgrim Sollid.

Ikke lenge etter var jeg blitt Torgrims guide på skolen og i byen. Jeg gikk med en liten drøm om å bli jazzcellist. Torgrim pratet om Søyr. «Vi hadde cellist i Søyr, vøtt! Det var jævlig fint». Så våget jeg meg frempå – «kanskje du skulle utdanne meg til ny Søyr-cellist?» Han svarte ikke på det akkurat da, men det endte med at jeg året etter begynte på hovedoppgaven min om å lære jazz når man er klassisk fra før, og hadde spilletimer med Torgrim på NMH.

Siden har jeg vært assosiert medlem av Søyr. Men jeg tror faktisk bare jeg har spilt én konsert med bandet – i Musikkhøgskolens nyåpnede auditorium. Likevel har Søyr på mange måter vært retningsgivende for min karriere som cellist, for uten den samtalen med Torgrim i Dresden den gangen vet jeg ikke om jeg ville tatt steget over mot jazz, impro og det som ble til et rikt og variert frilansliv.

Kari Ravnan

1990 - 1992