Morten Thomte

Min inntreden i "Søyr-universet" skjedde ved at min gode venn og kollega Jan Horne og jeg på slutten 70-tallet skulle lage seks programmer for NRK-TV som het Slåtter & Reels. Serien skulle sammenlikne tradisjonsmusikkens kår i to land på omtrent samme størrelse og valget falt på Irland og Norge. Vi undersøkte det som var igjen av den virkelige tradisjonsmusikken, men også den musikkens plass i samtiden. De siste programmene i serien het da også Gjennom kabel og høytaler og Gammel vin - ny tapning der vi jaktet på noen som brukte folkemusikken som utgangspunkt i et annet, musikalsk uttrykk. Vi hadde hørt om det nystartede jazzorkesteret Søyr og ble enige om at det var midt i blinken for oss. Så vi filmet Torgrim i Østerdalen spillende polsdanser på flygelhorn, bandet på prøve i Trondheim og noe fra en konsert under Kongsbergfestivalen. Resultatet er tilgjengelig annet sted på denne nettsiden. Litt senere skulle Søyr gjøre opptak for NRK Radio, trombonisten Per Gamre kunne ikke den dagen, Torgrim spurte om ikke jeg kunne vikariere – jeg kjente jo låtene? – Jo, det kunne jeg vel. Etterpå tror jeg Torgrim bare utvidet bandet med en trombone (meg) og vipps så var jeg medlem og det ble jeg i flere år.

Det var en underlig flokk som utgjorde "tidlige Søyr". Medlemmene dyrket en særlig blanding av struktur og kaos. De fleste låtene og arrangementene virket mest som påskudd til kollektive improvisasjoner som nesten ikke kunne komme fort nok i gang eller vare lenge nok. Til slutt var det kanskje bare et fragment igjen av det

originale tema, men til gjengjeld veldig lange soli, særlig i grupper. Jeg prøvde på min side å forestille meg at dette var et orkester jeg selv ville likt å høre; altså et orkester der man aldri visste hva man fikk. Så jeg arrangerte Kurt Weill og renessansemusikk som en slags motvekt mot kaos (som jeg ellers ikke har noe imot som kunstnerisk prosjekt!). Min periode i Søyr falt også sammen med Kenny Wheelers. Den beskjedne kanadier var en fantastisk trompeter og komponist som tilførte bandet både poesi, kompliserte arrangementer og vidunderlige soli som jeg tenker på den dag i dag. Og det er ikke verst – 40 år senere!