Hopp til hovedinnhold

Sigrun Eng

2005 - 2006

I 2002 var jeg nesten ferdig med cellostudier i Dresden, Tyskland. Jeg hadde begynt å snuse litt på jazzimprovisasjon mens jeg var der, og hadde gode venner på jazzavdelingen. Det kom meg for øre at en nordmann skulle ha improseminar på skolen, og jeg stilte selvsagt opp. Nordmannen var Torgrim Sollid.

Ikke lenge etter var jeg blitt Torgrims guide på skolen og i byen. Jeg gikk med en liten drøm om å bli jazzcellist. Torgrim pratet om Søyr. «Vi hadde cellist i Søyr, vøtt! Det var jævlig fint». Så våget jeg meg frempå – «kanskje du skulle utdanne meg til ny Søyr-cellist?» Han svarte ikke på det akkurat da, men det endte med at jeg året etter begynte på hovedoppgaven min om å lære jazz når man er klassisk fra før, og hadde spilletimer med Torgrim på NMH.

Siden har jeg vært assosiert medlem av Søyr. Men jeg tror faktisk bare jeg har spilt én konsert med bandet – i Musikkhøgskolens nyåpnede auditorium. Likevel har Søyr på mange måter vært retningsgivende for min karriere som cellist, for uten den samtalen med Torgrim i Dresden den gangen vet jeg ikke om jeg ville tatt steget over mot jazz, impro og det som ble til et rikt og variert frilansliv.