Om folkemusikk fra Romsdal, amerikanske radiostasjoner m.v.

Som en del lesere muligens vil ha lagt merke til, har det i herværende avis stått to oppslag om angivelig jazzifisering av folkemusikk (fra Romsdal) og mulig presentasjon av denne fra en amerikansk radiostasjon, samt kraftige reaksjoner på dette prosjekt fra mer tradisjonelt folkemusikkhold.

Som ansvarlig for den kvintett som da skulle fremføre denne så kalte «jazzifiserte» folkemusikk, vil jeg få komme med en del opplysninger i sakens anledning, da mye av det som hittil har kommet fram i avisen er det rene dill-dall. Undertegnede fikk første gang kjennskap til dette prosjektet via Romsdal Folkeblad. Jeg tok da kontakt med presidenten for Jazzfestivalen og fortalte at det ikke fantes slike opptak av min kvintett i NRK. Vi ble derfor enige om å komme tilbake til saken under årets festival. Dette ble meddelt den amerikanske reporter av festivalpresidenten, selv ble jeg i det hele tatt ikke kontaktet av amerikaneren, og de opplysninger som kom fram i avisen om programmets form syntes jeg personlig ikke så særlig lovende ut. Jeg bestemte meg derfor til å vente på et evt. senere utspill fra denne amerikanske radiostasjon.

Så langt den konkrete «saksgang», så langt jeg kjenner den. Videre til sakens rent musikalske side.

Undertegnede er født og oppvokst i Stor-Elvdal i Østerdalen, et sted som musikalsk utmerker seg med at man i det hele tatt ikke har evnet å ta vare på sin folkemusikktradisjon. Dette henger sammen med økonomisk historiske forhold som det ikke har noen hensikt å komme inn på her.

Dette har ført til at en mengde musikalsk materiale av meget høy kvalitet og med et meget sterkt særpreg både rytmisk og melodisk ligger totalt ubrukt, og bare kan iakttas via mer eller mindre adekvate bøker, doktoravhandlinger og samlinger, som et notebilde med tilhørende «historie».

Som musiker og østerdøl er dette en for meg uakseptabel situasjon, jeg føler at jeg har en slags plikt til å grave fram dette stoffet, og få det spilt. Nå har jeg min smule musikalske erfaring fra jazzen, som er en del av den afro-amerikanske folkemusikktradisjon. Som «jazzmusiker» befatter jeg meg altså med et annet folks musikk.

Hva skjer så når  jeg, som «jazzmusiker», forsøker å orientere meg i min/vår tradisjon? - For det første kommer man ganske fort til at man ikke er spillemann i tradisjonell forstand, i fall jeg skulle være det, måtte jeg sette meg ned og lære å spille fele. Det har jeg ingen mulighet for. Mange ville da kanskje si at man så skulle stoppe, i og med at man ikke kunne presentere musikken på opprinnelig vis. Dette er jeg dypt uenig i. Hvorfor vil gå frem av resten av artikkelen.

Når så første fase er gjennomgått, kommer man til det virkelige arbeidet. Hvordan presenterte de spillemenn som holdt på med den nå «døde» musikk sitt spill, i hvilke fora skjedde det? Dette tok meg nesten ett år å få greie på. Det meste av det var dansemusikk, og alt var gjenstand for improviasjon. Denne improviasjon fortsatte til melodien hadde fått sin endelige form, eller til man hadde nådd frem til den versjon som flere var enige om var best.

Det rytmiske bilde i den delen av østerdalsmusikken som jeg har befattet meg med er tildels særlig komplisert, med innslag av mange, for norsk folkemusikk generelt, uvanlige taktarter og tidsinndelinger. For å finne ut av dette, måtte vi lære den dans som hørte til, tilslutt fant vi ett menneske i Stor-Elvdal som kunne dette, tidl. lærer Helga Hagestuen. Hun lærte oss så dansen, og forklarte den spesielle rytmen. Hva skal nå hensikten være med alt dette strev, når jeg ikke spiller fele, og til overmål spiller «jazzmusikk»?

Som «jazzmusiker» spiller jeg folkemusikk, en folkemusikk som har improvisasjon og spesielle rytmer som noen av sine særtrekk. Men - den hører opprinnelig et annet folk til, det er ikke mine røtter. Ved å ta opp de glemte og «døde» melodier fra Stor-Elvdal og kanskje også fra andre deler av Østerdalen som «led» den samme kulturhistoriske skjebne, melodier hvis særtrekk har mye tilfelles med «jazzmusikk», men som i tillegg representerer mine/våre røtter, og samtidig beholder kjernen av den opprinnelige rytmikk-tonalitet-harmonikk, har man egentlig ikke gjort noe annet enn å føre en tradisjon videre, slik man alltid har gjort innen folkemusikken.

Det er bare i de siste tiår man har hatt en utvikling innen folkemusikk som går på nostalgisk konservering. Dette vil antagelig føre til folkemusikkens død, fordi man betrakter denne som en endelig størrelse, hvis innhold og form i detalj vil være uforandelig fra «æva til æva». Dette er historisk helt feilaktig. Folkemusikk var en dynamisk prosess, der alt var under utvikling. Den ufarliggjøres, avflates og begraves i støv hvis den statisk konserverende prosess som den i dag er inne i, får fortsette.

Og derfor har jeg den beste samvittighet av verden, og vil fortsette mitt arbeid som ingen ting i det tatt hadde hendt. Og det har det jo heller ikke.