Gruppen «Søyr», som ga festspillkonsert på Glomdalmuseets friluftsscene i går kveld, kom så og si direkte fra suksess ved jazzfestivalen i Molde. Det var likevel ved Kongsbergfestivalen noe tidligere i sommer at gruppen for alvor slo igjennom. Pressemeldingene derfra gikk alle ut på at dette var kvalitet ut topps - og Aftenpostens anmelder karakteriserte «Søyr» som festivalens store sensasjon. 

I går kveld møtte så tonene fra «Søyr» det landskapet de er kommet fra. Konsertåpningen med en «gukko» fra Åsbygda der musikerne spilte hverandre i møte på scenen fra alle kanter inni skogen rundt friluftscenen, anga nettopp slektskapet mellom toner og landskap. Dette var jazz i furuskogen, nyskapte toner riktignok siden gjetergutten ropte gukko'n i skogen sin, - men med grunntonen i god behold. Og programmet videre for festspillkonserten som «Søyr» ga med skog og mygg og kveldshimmel og tårnsvaler i jag over toppene, det var lokalpreget ved at gruppen vesentlig brukte gamle toner fra Østerdalen i sin spesielle form. De var henet fra dr. O . M . Sandviks store verk «Østerdalsmusikken». Den er da også en skattkiste til å øse av - også for en gruppe som denne. 

Vi vet at når slike gamle toneklenodier omformes, blir resultatene både skamskjeldt og rost. Ropet om vandalisme er hørt når slikt skjer - både her og i andre land. Skal vi da minnes at det ble ropt om vandalisme også da Grieg skrev sine symfoniske danser, bygd over norske folketoner, og at det ble murret om polyfont skjenderi da Ludvig M. Lindemann bearbeidet de opprinnelig enstonige norske folketonene for kor. 

Det er også - når det gjelder dette med folketonenes harmonisering - verd å vite hva dr. O.M Sandvik selv sier om dette i sin doktoravhandling «Norsk folkemusikk, særlig østlandsmusikken». «En harmonisering med orgelpunkt og fast bass, som man ofte finner i mindre gode folketoneutsettelser og i komposisjoner av ‹norsk› karakter, strider mot de finere detaljer i folkemusikken. Den harmonisering som skal tilfredsstille, må lytte seg til de muligheter som drømmer under melodien. De ubekvemme intervaller som ikke hører hovedakkorden til, kan ikke ustraffet behandles som gjennomgangstoner, skritt for skritt må melodien avlures den klang, den undermelodi som fremhever dens velberegnede arabeske slyngninger. Som hos Grieg må flerstemmigheten gi det klare speilbilde av melodiens nervøst levende personlighet». Når man hører hvordan «Søyr» har ikledd eldgammelt tradisjonelt tone stoff tidens drakt, forekommer det en at her har man i vesentlig grad fulgt dr. Sandviks egen oppskrift. 

All folkemusikk er vel forøvrig egentlig skapt ved inspirasjon og improvisasjon, og dette er stikkord også for jazzen. Samtidig vet vi jo at folketonene har i seg et sterkt element av følelse, - og der er de også i slekt skap med jazzen, som har tatt dette med fra blues, fra gospels og negro spirituals. De klangbildene en fikk presentert ved «Søyr»-gruppen, avviker til dels sterkt både fra tradisjonell jazz og fra tradisjonell harmonikk generelt. Gruppen har - og her har nok storelvdølen Torgrim Sollid vært inspirator - gått bevisst inn i østerdalstonenes opprinnelige skala - og klangformer, og lyttet seg til «de muligheter som drømmer under melodi en». 

Ved siden av dette følger gruppen folketonenes tradisjon med rene improvisasjoner, og her står man også på gammel grunn: de gamles rike forsiringer f.eks. omkring en enkel salmetone var tidens friser av tonegle‐ de og sinnsoverskudd som de spant omkring både hverdagens og helgens melodier. Noe av dette siste er det også som preger «Søyrs» østerdalstoner: leken med formene, slik også førstekonservator Ivar Skre uttrykte det i sin lille takketale da gruppelederen, Torgrim Sollid, ble overrakt blomster. 

Av programmet har en særlig lyst til å nevne den første hallingen etter Martinius Helgesen, - og som man også avsluttet med. Her er i god behold den råranda av ekthet som preger hans musikk - han som spilte polsen så den klang «som øksehogg i skogen» skrev dr. Sandvik. Også her var det hogg i rytmen og farge over harmoniseringen, der også dette udefinerbare av folkelig grunntone var i behold. Andre ting var f.eks. Torgrim Sollids «Balladen om Søyr - melodisk rik og tett av musikk. 

Ellers er dette et ensemble med likeverdig og høy kvalitet på alle plasser og med en smittende spilleglede. Men det som aller mest preger gruppen er stor musikalsk og musikantisk evne og innsats. Dette er seriøs jazz på topp plan. Et stort publikum var med fra første gukko til siste strofe, gruppens pausesignal. Da mørknet det inni furuskogen, der tonene som nå sluttet slett ikke var hemløse. Dette var jazz i en form som hørte hjemme mellom furustammene.